Filmanmeldelse: Lyst – Kompromissløst mørke
Lyst er en film som virkelig dykker ned i de mørkeste krokene av menneskets sinn, og bretter ut resultatet på lerretet. Filmen lykkes i å snike seg inn i underbevisstheten ved hjelp av sine desorienterende fortellerteknikker og sitt ubehagelige visuelle uttrykk. Det er ikke en film som vil fryde en hver filmgåer, men for de som ønsker en dyster og brutal filmopplevelse som setter spor, er dette en film å anbefale. Filmen lykkes med det den forsøker å oppnå, og henger igjen etter endt visning. Filmen handler om den svenske krimforfatteren Lisa Rostorp (Magdalena From Delis) som, etter å ha opplevd en brutal voldtekt, har barrikadert seg inne i sin egen leilighet hvor hun konsumerer store mengder alkohol og piller. Hun sliter mentalt etter den traumatiske hendelsen, og sliter med å skille mellom virkelighet og fantasi. Mye av filmens mediedekning har omhandlet dens brutalitet, og filmen har blitt beskrevet som den mest brutale i norsk filmhistorie. Grunnet denne karakteristikken, kan en få inntrykk av at filmen er en ren skrekkfilm, med fokus på sjokk og blod, fremfor karakterutvikling. Etter å ha sett filmen vil jeg heller beskrive den som en psykologisk thriller, som ikke skyr unna brutale virkemidler for å få fremprovosere sin ønskede virkning, som jeg antar er å sette deg inn i et forstyrret sinn. I norsk sammenheng har filmen mer til felles med “Naboer” enn den har med “Rovdyr” eller “Fritt vilt”, den har også likheter med Polanskis “Repulsion” og deler denne filmens klaustrofobiske stemning, samt tematikken som omhandler ettervirkningen av seksuelle overgrep. Filmen skildrer hovedkarakterens indre utvikling på en subjektiv måte. Den visuelle stilen er uskjønn, men gir filmen et nødvendig ubehag som passer skildringen av karakterens psyke. Filmens bilder er ofte overeksponerte og kunne oppfattes som amatørmessige og distraherende hadde det ikke vært for at stilen er så gjennomført uappellerende at det oppfattes som et distinktivt kreativt valg, heller enn et feilgrep. Det at hele filmen foregår i en enkelt leilighet, skaper en klaustrofobisk stemning. Leiligheten, som i utgangspunktet er ganske ordinær, synes å være gjennomsyret av ondskap med sine kanter og blanke flater. Filmens lave budsjett er brukt som en styrke snarere enn en svakhet og regissøren har fått mye ut av begrensede ressurser, da de fåtallige karakterene og den klaustrofobiske leiligheten sammen skaper noe inntrengende og kvelende. Magdalena From Delis bærer filmen på sine skuldre, og gjør en ypperlig jobb med en krevende rolle, som lett kunne blitt parodisk med en dårligere skuespiller. Rollen krever et bredt emosjonelt spekter, noe From Delis mestrer. Hun skaper tidlig sympati for karakteren, og mestrer både de mer intense scenene og de mer nedtonede. Karakteren kjennes ut som et komplett menneske, mye takket være hennes prestasjon. Sondre Krogtoft Larsen gjør også en god jobb i rollen som hennes psykolog. Filmens styrke er det samme som kan sees som dens svakhet. Filmen er kompromissløs i sin brutalitet og sitt mørke, noe som er forfriskende å se i norsk film. Samtidig skaper det stadige mørket en monotoni som gjør en nummen når en når filmens klimaks. Det er nok ikke en filmopplevelse jeg nødvendigvis vil oppsøke igjen, grunnet hvor tung den kjennes når du ser den, men samtidig tror jeg denne typen film har en viktig rolle i dagens kulturlandskap. Ved å dra ubehaget så langt vekker den sterke følelser hos selv den mest hardbarkede filmgåer, og har potensiale til å fremprovosere en følelse av renselse.
