Filmanmeldelse: Guardians Of The Galaxy vol. 2
En solid oppfølger som underholder på flere nivåer
Guardians Of The Galaxy vol. 2 har en solid oppgave å følge forgjengeren som overasket både kritikere og publikum sommeren 2014, men innfrir forventningene mine med en solid filmopplevelse. Vi befinner oss nok i et univers med spydig humor, heftig action og et spennende eventyr. I tillegg får vi servert rørende drama denne gangen, som gagner filmopplevelsen til det bedre.
Filmen tar for seg å bygge karakterene mer denne gangen, etter at den første filmen tok for seg introduksjonen og bruker bedre tid denne gang til å gå mellom plotpoengene.
Regissør James Gunn, som også har skrevet manuset med Dan Abnett gir oss en utrolig god fortsettelse på historien, som underholder veldig.
Familie er filmens ryggrad
Historien i filmen befinner seg nok en gang ute i verdensrommet, der vi igjen møter den samme gjengen fra film nummer en.
Quill (Chris Pratt) og hans Guardians of The Galaxy; Gamora (Zoe Saldana), Drax (Dave Bautista), vaskebjørnen Rocket (stemme av Bradley Cooper) og en ung regenerasjon av trevesenet Groot (stemme av Vin Diesel).
Sammen kommer de over Ego (Kurt Russell) og Mantis (Pom Klementieff) som redder dem fra en flukt i verdensrommet, Ego viser seg å være faren til Quill og vil vise Quills hjemplanet fra farssiden.
Filmen etablerer under åpningssekvensen i filmen at Ego har et fint og kjærlig forhold til moren til Quill, og film nummer to fortsetter bruken av gamle hits på Quill sin mixtape.
Det er helt klart at familie er et viktig tema på filmen, da vi får flere bakgrunnshistorier om enkelte karakterers familiebakgrunn og historier.
Filmens store vendepunkt er noe som kommer veldig overraskende på deg, og gir deg en antagonist som du føler har en mer oppbygd karakter enn det du vanligvis får i Marvel sine filmer.
Skuespillerne i filmen leverer på øverste hylle, og fikk meg både til å le og å bli rørt, og å bli rørt er det siste jeg forventer når jeg ser en film som dette. Samspillet mellom karakterene er noe av det som fungerer aller mest, der samspillet mellom Dave Bautista og Pom Klementieff er noe av det som positivt overasket meg mest.
En fantastisk verden å ta del i
Filmen bruker akkurat så lang tid jeg som publikummer føler jeg trenger mellom plotpoengene i denne filmen, og hopper mellom det komiske og det dramatiske som gir et følelsesmessig berg og dalbane.
Filmens bakteppe om familie som tema løfter filmen til uvante høyder til å være en superheltfilm, sammen med en utrolig verden som er digitalt effektmakeri i stor klasse.
James Gunn leverer nok en gang å levere et solid resultat, og klarer til og med det få har klart tidligere å levere en god film nummer to.
Det er ikke ofte jeg sitter med en klump i halsen av en animert vaskebjørn for å nevne noe, og det sier litt. Hvis James Gunn fortsetter sagaen som han har startet med sine to første filmer, så har vi som publikum noe å se frem til.
Må også nevne at publikum har hele fem scener under og etter rulleteksten å se på, så ikke forlat salen før skjermen er svart.
