Majd Hamo - Fra Syria til Norge
Majd Hamo kom til Norge som 17-åring og har nå vært her i snart to år. Før han kom til Norge brukte han tre måneder på reisen fra Syria. Han reiste via Russland før grensen ble lukket, noe han er glad for den dag i dag: «Mange av de som kommer med båt ender opp med å drukne» sier han, «Det har likevel vært en vanskelig reise» legger han til, «Og det er vanskelig å reise fra familie og venner. En må etterlate seg alt det en kjenner, så en mister mye, men jeg var nødt til å reise på grunn av krigen».
Majd levde et godt liv i Syria frem til krigen startet. Han vokste opp i en familie med gode midler og hadde tilgang på god utdanning: «Foreldrene mine sendte meg til egen engelsk-lærer, noe jeg er glad for nå. Det hjalp meg mye når jeg først kom til Norge, det at jeg kunne gjøre meg forstått og kommunisere med nordmenn. Jeg hadde også lært mye engelsk fra film og tv. Nå har jeg også lært meg å snakke norsk, etter å ha gått på norskkurs». Han visste ikke så mye om Norge før han ankom. «Jeg visste at det var et stort land innen fiske, og jeg visste om vikingene» sier han, «Jeg har også lært en god del historie etter at jeg kom hit. Kulden var forsåvidt et sjokk. Jeg hadde ikke forventet at det skulle være så kaldt. Jeg er likevel veldig takknemlig for at jeg fikk komme hit. Hadde jeg blitt i Syria hadde jeg kanskje vært død nå».
Jeg spør ham hva som er de største forskjellene mellom kulturen i Norge og Syria. «I Syria snakker folk mye mer med hverandre. Hvis en møter noen en kjenner på gaten, setter en seg gjerne ned og har en samtale, og det er mer lyd i gatene. Det har kanskje også noe med at det er såpass kaldt her at folk ikke har muligheten til å gjøre slikt. I Syria er det også vanlig å komme uanmeldt på besøk til de en kjenner, mens her må folk gi beskjed før de går på besøk til noen. Ting er mer åpent på den måten. Folk har ofte flere venner, mens her har folk gjerne bare noen få gode venner. Samtidig liker jeg at folk ikke legger seg like mye opp i hva andre gjør her, i forhold til i Syria. Siden Syria er et mer konservativt muslimsk land skal folk alltid ha meninger om hva andre gjør og passe på». Når han først kom til Norge kom han til Kirkenes, der han ble i 14 dager før han fikk beskjed om han skulle få et sted å bo i Alta.
Majd føler han for det meste har blitt godt mottatt av nordmenn og har ikke opplevd mye rasisme. Han trives godt i Alta, og har blitt kjent med folk her. «Folk kan av og til være litt redde for å snakke med en hvis en er fremmed og hvis en kommer fra et land med krig, så da er en nødt til å snakke med folk og vise at en er en grei person. Men det er vanskelig for de som ikke snakker engelsk eller norsk, fordi de har ingen måte å kommunisere med nordmenn på. Mange blir nok også redde for å snakke med muslimer på grunn av det de leser i avisen om terrorisme. Jeg tror mediene har mye skyld i at folk er redde for muslimer. Med en gang en muslimsk person gjør noe, skriver en at det er muslimsk terrorisme, men hvis en kristen person gjør noe grusomt i sin religions navn blir en sett på som en enkelt person. Amerikanerne er spesielt ille når det kommer til dette. Hitler var kristen, men jeg klandrer ikke andre kristne for det han gjorde, jeg klandrer heller ikke alle amerikanere for Hiroshima. Det er viktig å huske at det er ekstemt mange muslimer i verden og ekstremt få av dem er terrorister. En kan ikke fordømme en hel gruppe basert på det et fåtall av denne gruppen foretar seg. Slik stigmatisering kan også forårsake mer vold og mer ekstremisme, fordi når en blir behandlet som en fiende er det større sjanse for at en blir det, fordi en har allerede blitt satt utenfor samfunnet. En kvinne i en hijab eller en burka blir som regel behandlet mye verre enn en kvinne med et typisk vestlig utseende, og det er veldig synd. Folk burde ikke være redd for andre bare fordi de ser annerledes ut enn dem selv. Folk bør bli behandlet med like mye respekt uansett hvilken tro de følger».
